Historiens løp er lange prosesser, og trosskiftet i Norge pågikk over lang tid. Håkon den gode, som var konge i Norge fra 933 til 961 var den første kristne kongen: han var døpt og kristent oppdratt i England. Snorre forteller om forhandlinger med bøndene på Mære, hvor det var blot, og kongen ikke ville delta. Norge ble ikke et kristent land av å ha en kristen konge. Frøene var allerede lagt i jorda: særlig på Sør -og Vestlandet står steinkorsene fra 800-tallet og forteller om lang kristen påvirkning. Håkon den gode fikk ikke innført kristen tro i Norge, - men kanskje kan vi se på ham som en av de første svalene om våren?
I 2024 markerer vi at det er 1000 år siden Olav Haraldsson innførte ny, kristen lovgivning i Norge. Det skjedde først på Moster. Den nye lovgivningen var et paradigmeskifte: Blikket flyttes fra ætta til enkeltmennesket, som nå får sin verdi ut fra å være menneske, Guds skapning. Det blir en kristenplikt å ta seg av den svake, den nye loven beskriver fredelige løsninger på konflikter. Kristenretten kan sees på som et kart over det nye samfunnet som tegnes av den kristne troen, og som vi fremdeles anser som helt grunnleggende i samfunnet vårt.
Slaget på Stiklestad i 1030 fikk store konsekvenser politisk og religiøst. Utviklinga som gjorde Norge til én nasjon er uløselig knyttet sammen med Olav Haraldssons liv og død- og som gjorde ham til Olav den Hellige. Døden, det endelige nederlaget ble begynnelsen på noe helt nytt. «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sier Jesus om seg selv i Johannesevangeliet. Også andre ganger i historien har dette skjedd: at gjennom tapet kan døren åpne seg til noe helt nytt. Til tross for alle konflikter som kongen hadde skapt mens han var i live, spirte noe nytt fram som en frukt av den kristne trospåvirkninga. Olav den Hellige ble en vernehelgen man kunne vende seg til i alle livets farer, og seinere et nasjonalt symbol.
Virkningshistorien ser vi fremdeles. Olavsarven med tilknytningen til kristen tro og tradisjon, ligger dypt i vårt felles kulturelle DNA, i kristne og humanistiske verdier som grunnlag for samfunnet, og i oppslutning og deltakelse i folkekirkens liv. Det er god grunn til å feire nasjonaljubileet, sammen! Samfunnets felles feiring kan være et blikk på det som var, en verdisamtale om vår egen tid, om hvordan vi vil forme felles framtid, og hvilke verdier vi ønsker skal prege den. Her har også kirkene en naturlig og viktig rolle å spille. Kirkene er ikke bare foreninger med interesse for eget, indre liv, men viktige samfunnsaktører med bred kontaktflate.
Vi kan ikke markere Norge i 1000 år slik de feiret i 1930. I flere land har det de siste årene vokst fram en nasjonalisme med stort skadepotensiale, vi kan kjenne igjen utviklingstrekk Europa har sett før. Nasjonaljubileet utfordrer oss til et maktkritisk blikk, og lære av historien. Her har Stiklestad Nasjonale Kultursenter vist vei i sommer, med utstillingen «Queer Spirit».
Den norske Kirke vil være en aktiv deltaker i samtaler om profil på feiringen av Norge i 1000 år. Det har vært inspirerende å bearbeide idéer og planer sammen med andre, og være med og forme jubileumsplattformen. Det har vært et godt rom å delta i, og planlegge arrangement med en bred profil sammen med andre. De markeringene som er gjennomført viser at det er gode muligheter til å skape arrangementer med deltakelse av flere, og et mangfold av uttrykk.
Solveig Fiske, biskop i Hamar
Herborg Finnset, biskop i Nidaros